Stŭt'ter1, v. i.
- verb
- intransitive
v. i. [imp. & p. p. STUTTERED; p. pr. & vb. n. STUTTERING.] [H. Ger. stottern, L. Ger. stötern, D. stotteren, from L. Ger. stöten, D. stooten, H. Ger. stoszen, to thrust.] To hesitate in uttering words; to stammer.
v. i. [imp. & p. p. STUTTERED; p. pr. & vb. n. STUTTERING.] [H. Ger. stottern, L. Ger. stötern, D. stotteren, from L. Ger. stöten, D. stooten, H. Ger. stoszen, to thrust.] To hesitate in uttering words; to stammer.